Hvorfor i all verden skal jeg mene noe om doping? Og hvorfor skrive om det? Jeg er ikke en del av et BF/BB-miljø, hvor man kanskje møter på denne problemstillingen oftere. Jeg har heller ikke tenkt til å bli aktivt i et slik miljø, jeg trives meget godt med å være en fascinert tilskuer. (Estetikk, ladies and gentlemen
)
Men det er nettopp som tilskuer jeg blir usikker noen ganger. Jeg har nemlig en innebygd mekanisme som hindrer meg i å applaudere juks, og det tror jeg ikke jeg er alene om. Problemet er at det er så vanskelig for en utenfra å se hvem som bruker og hvem som ikke gjør det.
Jeg er en aktiv bloggleser, og har fulgt/følger fire jenter i deres konkurranseforberedelser. Kristine W, Liss, Kadie og Silje Mariela. Jeg kan, så godt det lar seg gjøre når det gjelder bekjentskap over internett, si med stor sikkerhet at dette er rene utøvere, som jeg kan applaudere og beundre uten at jeg støtter noe jeg ikke mener er etisk riktig. Jeg nevnte estetikk, det er nemlig fascinerende å se en kropp forandre seg, hvordan man med mat, trening og hvile kan få de resultatene man ønsker.
Men jeg mener også at det dreier seg om etikk! Når man står på scenen blir man observert, og med stor sannsynlighet beundret, og dermed har man plutselig et ansvar. De har kanskje ikke bedt om dette ansvaret, har kanskje heller ikke bedt om å være et forbilde, men det er nå en gang slik det fungerer. Jeg som tilskuer liker ikke å bli satt i den situasjonen at jeg klapper for noe jeg ikke synes er riktig. (Det beste hadde vel vært å holde seg unna slike arrangementer, tenker vel noen
) Men jeg har mest sannsynlig gjort det.
Jeg var på NM i fjor høst, og hadde det kjempemorro. Da satt jeg der og skjøv bort hele problemstillingen. Det gikk ganske fint, et utrent øye som meg har få forutsetninger for å avsløre en utøver i allefall. Så dukket vedkommende opp på scenen. Det var ingen tvil, selv for meg som ikke er i stand til å vurdere med 100% sikkerhet. Jeg ble direkte ille berørt, og da det var naturlig å klappe, ble jeg fryktelig irritert. Beklager, men jeg blir ikke imponert!! Jeg kan ikke si at verdsetter den innsatsen vedkommende hadde gjort de siste årene. Men det jeg ble mest irritert over var meg selv. For jeg hadde mest sannsynlig applaudert mange flere utøvere som i likhet med denne personen hadde tydd til de samme løsningene for å oppnå den formen de var i.
Jeg kommer nok fremdeles til å overvære konkurranser. Jeg vil heie frem de jeg følger hver dag. Gjør det meg til en tilskuer med dobbeltmoral? Eller er det greit å fortsette å klappe bare fordi andre gjør det, og fordi konferansieren sier: “Applaus, folkens, for en form!!!” ?
Jeg må velge å skille mellom to ting! På den ene siden selve idretten, på den andre siden hva enkelte utøvere velger å gjøre ut av de forutsetningene de har. Jeg er fascinert av BF/BB og enkelte utøveres harde selvdisiplin og evne til å gå gjennom tøffe perioder for å oppnå resultater. Det er derfor jeg følger de damene jeg har nevnt ovenfor. Og det har jeg tenkt til å fortsette med.
